En lørdag kveld

Det er tydelig at jeg er sliten, for nå har jeg lagt meg, og klokken er 21:48 i det jeg startet å skrive nå. Nei, jeg har ikke vært på jobb, og skal heller ikke på jobb i morgen. Ville bare legge meg.

Har ikke stresset i dag heller. Men drillet litt rundt hjemme, f eks har jeg vasket opp, og vært ute med søppel. Leveringen av mat kom som bestilt. Men ellers har jeg bare slappet av, sett på tv og strikket.

Og grunnen til at jeg har tatt det med ro, er at jeg følte meg litt svimmel da jeg stod og vasket opp i dag. Noe som nok skyldes at jeg er sliten og ikke alltid har verdens beste døgn rytme og spise mønster.

Sist skrev jeg litt om hvordan livet har vært de siste par månedene. Det har gjort at selvtilliten ikke akkurat er god (for å si det mildt), så jeg har gått og gruet meg til et spilleoppdrag med korpset på fredag som var. Kilden til mye av de vonde tankene var riktignok ikke der, men jeg følte meg likevel rimelig sårbar. Oppdraget tok ca 30 minutter, og etterpå var jeg trøtt og sliten og ville bare hjem.

I morgen skal jeg få vasket litt klær, jobbet noen timer for å komme ajour , og få strikket ferdig buksen jeg driver på med. Jan-Erik skal  på jobb, så Kattja er den som skal holde meg med selskap.

Sliten og tom for krefter

Noen ganger kan det bli så alt for mye som skjer, og da forsvinner kreftene helt. Derfor så jeg veldig frem til ferie i november 2017. Med avreise 16.11.17 skulle to uker tilbringes på favoritthotellet på Gran Canaria.

Og de første tre dagene ble akkurat hva jeg hadde sett frem, rolige og avslappende dager hvor den store 'bekymringen' var hvor man skulle spise middag.  Dessverre bråstopp den følelsen da jeg våknet den fjerde dagen til flere ubesvarte anrop på mobilen, både min egen og Jan-Erik sin. Kjappe søk på Opplysningen sa oss ingenting, så derfor ringte jeg opp. Og da kom det store sjokket... Det ene nummeret viste seg å tilhøre en av ambulansene i Oslo, og det andre å tilhøre en lege. Begge to kunne fortelle at moren til Jan-Erik hadde fått hjerteinfarkt, og at livet dessverre ikke hadde stått til å redde. Mens jeg snakket med legen, så ringte politiet til Jan-Erik og bekreftet det hele.

Dette medførte et enormt sammensurium av tanker. Den første halvannen dagen gikk med til flere hundre samtaler hjem til Norge, både for å varsle og for å organisere det vi kunne. Vi tilbrakte også noen timer hos Sjømannskirken i Arguineguin.

Men resten av ferien klarte jeg ikke å slappe ordentlig av uansett hvor mye jeg prøvde. Så jeg var rimelig sliten da vi kom hjem igjen. Og da kom vi hjem begynte et kjør som ikke har gitt seg enda:

Hektiske dager på jobb
Møte med begravelsesbyrået
Møte med presten
Rydde leiligheten til svigermor
Bestille mat til minnestund
Ekstraøvelse med korpset
Øvelse med korpset, med komp og solist
Ekstraøvelse med korpset
Bisettelse og minnestund
Kjøre til Trysil og hjelpe mor som midt oppe i alt hadde falt på glattisen og fått brudd i bekkenet
Kjøre tilbake til Oslo
Jobbe sen kveldsvakt og være i seng ca 02:30.
Lydprøver med korpset
Julekonsert med korpset. Solist Atle Pettersen
Pynte til jul
Høre julekonsert i Lambertseter Kirke
Julegaver
Handle inn mat til jul
Jobbe begge helgene i julen
Ordne masse små detaljer
Møte i banken vedr svigermor
Ordne omadressering av posten til svigermor

Og så kom 2018. På grunn av mye sykdom blir det enormt kaotisk på jobb. Og så, natt til fjerde januar bærer det på Legevakta fordi Jan-Erik hadde store smerter i magen. Etter over tolv timer der viste det seg han hadde forstoppelse og omgangssyke.  Kaoset på jobb gav seg ikke akkurat, så det krevde så klart mye krefter. Korpsøvelser startet igjen. Samtalegruppe to ettermiddager, begge dager etterfulgt av kompetansekurs for å beholde godkjenningen som tbanefører. Det medførte migrene og feber, så to dager ble tilbrakt i fred og ro hjemme. Men slappet av får man ikke. Kaoset på jobb fortsatte. Mentalt tøff kveld pga personer som de siste årene har gjort det de kan for å knekke meg.  Referent på et årsmøte som gikk på overtid.

Nå er det dagen etter årsmøtet hvor jeg var referent, og jeg sitter i godstolen med pus i fanget.

Alt dette ovenfor har da skjedd på to måneder. Krefter er det minimalt med fortsatt. Jobb på tbanen venter både i morgen og søndag, og søndag skal jeg  rett fra jobb til å hjelpe til på en juletrefest. 

Klarer ikke å roe meg ned heller. Får plukke frem strikketøyet noen minutter. Ikke at det hjelper på sikt, men det hjelper der og da.